Snakk om den ukrainske rappesangeren Alyona Alyona har ikke avtatt siden oktober - helt fra det øyeblikket da jenta la ut et vittig klipp "Ribki" på YouTube. Lytterne ble øyeblikkelig hekta. Siden den gang har Alena gitt ut tre singler, skutt seks klipp (i gjennomsnitt to millioner visninger hver) og 8. april skutt på nært hold med albumet "Cannon", som øyeblikkelig brøt ut i auditionstoppene. Til tross for at rap i SIS fortsatt er et mannlig territorium, ble Alena ubetinget og med åpne armer akseptert, synes det av alle: fra mastodoner som Vladi fra "Caste" til innbyggerne i hiphopportalen The Flow. Vi bestemte oss for å diskutere fenomenet Alyona Alyona med Alena selv.
- Jeg er ikke akkurat en raphistoriker, men jeg husker ikke en sak da både artistene og publikum enstemmig hadde respektert en nybegynner. Følelsen av at du har erobret alle: fra Vladi til de skarpe kommentatorene til The Flow. Møter du noen negative reaksjoner i det hele tatt?
- Jeg har ingen rett til å si at det ikke er noe hat i det hele tatt. Han er her. Noen nei, nei, ja, skriv ekle ting i kommentarene, kaller dem stygge. På samme The Flow er det veldig kule memes om meg, vitser. Kommentatorene fleiper ganske mye. Kanskje dette ikke var tilfelle etter den første videoen av "Ribka" - alle så nøye etter og prøvde å forstå hvem jeg var og hva jeg handlet om. Og nå har de allerede godtatt meg som innfødt og behandler meg som alle andre rappere - de angrer ikke på det. Negative kommentarer finner du under hvilket som helst klipp.
- Fra hvem kom den mest uventede respekten?
- Fra Basta. Og fra American Vogue. Jeg vet ikke hvordan de kom til meg. Det er tull for meg at amerikanske redaktører fant et klipp av en ukrainsk jente - det er ikke 15 millioner visninger, men Gud forby, to. Vi ble forvirret på Vogue, fant en russisktalende journalist, vi snakket på en blanding av engelsk og russisk. Noen ganger kunne jenta ikke formulere et spørsmål, jeg svarte: "Snakk på engelsk, jeg vil prøve å forstå deg." Så vi snakket. Det er selvfølgelig hyggelig å få respekt fra Oksimiron. Kvelden før utgivelsen av albumet ("Pushka" - Alenas debutalbum, utgitt 8. april - "RBC Style") var jeg alt i trøbbel og gjorde meg klar for utgivelsen, og de begynner å sende meg en historie hvor han sier på kamp: "Respekt for Alena Alena!" Jeg tenkte: “Wow! Dette er Universet som snakker til meg! " Det var gøy.
- Er du ikke redd for historien om en rask start? Forstår du hvordan du kan rettferdiggjøre en stor tillitskreditt og jobbe videre for ikke å miste HYIP?
- Det er galt å strategisk beregne hvordan man kan svinge folk og beholde hundre prosent av publikum. Du trenger bare å skape fra hjertet. Hvis du tenker: "Gud forby, jeg snubler og alle vil vende seg bort fra meg" eller "Åh, hva ville du skrevet for å rocke som det sporet?" - ingenting vil komme av det. Resultatet er opportunistisk musikk, en sekundær, en surrogat. Lytteren vil føle det og dra. Ja, det er vanskelig å holde stemningen, stemningen, inspirasjonen. Men du kan prøve forskjellige ordninger, gå på nye måter, eksperimentere. De vil ikke forstå det - du kan alltid gå tilbake til banket spor.
- Du fikk flere treff på rad. Når du skriver et spor, forstår du at det vil skyte? Har du en hitformel?
- Absolutt ikke. Jeg har bare ett kriterium: Jeg vil gjenta min egen tekst, lese den igjen eller ikke? Jeg skriver verset, koret, hører og legger meg. Hvis jeg om morgenen husker hva jeg skrev, har sporet et sted å være. Hvis jeg ikke husker det, betyr det at jeg ikke uttrykte tanken min på den måten. Ikke ferdig. Også gir jeg absolutt barn å lytte til nye sanger. De er hovedmål for suksess. Jeg har ingen beregninger: ett spor blir slått, det andre vil være et pass. Jeg investerer i alt likt, hver av dem er bra på sin måte.
© pressetjeneste
- Hvor mange spor har du avvist på denne måten?
- Å, det er nok. Jeg la ut biter av dem på Instagram. Det var et spor "Diki dancesi", "Jeg tar ikke av bachu", et spor "Kazka", som jeg til og med ønsket å skyte en video for, men hendene mine nådde ikke opp. Jeg lastet opp sporet "Obitsyanka" til en demo på YouTube og hørte ikke en gang på det, for det var en impuls. Jeg ønsket å ta opp et sosialt tema - jeg tok opp det, snakket ut, det er alt. Det er også noen spor som ikke var med i "Pushka", men jeg holder øye med dem: hvis jeg endrer noe, vil jeg kanskje gi det ut i det andre albumet.
- Til tross for at det er flere og flere jenter i rap, er det fremdeles en følelse av en viss nisje i kvinnelig rap. Hvorfor er det fortsatt så mye oppmerksomhet mot kjønn og "kvinnelig rap" regnes som noe av en side, eller hva? Og en ting til: du er på nivå med Masha Hima, Mozee Montana, men ser det ikke ut til at du fortsatt er litt fra en annen vektkategori, i det minste når det gjelder produksjon?
- For det første er det viktigste her som leser hva. Hvorfor blir noens musikk nisje? Ikke fordi en jente klarer det, ikke fordi jenta har en viss stemme, høyde eller vekt, men fordi hennes budskap og tekst ikke er nær alle. Hvorfor alt ble slik for meg: Jeg begynte å lese om ting som er nær mange. Samtidig anser jeg ikke musikken min for å være superpunch. Jeg er noe overfladisk. Men det viktigste er ærlig. Og når det gjelder produksjon … Hør, jeg kjøper takter fra ukrainske beatmakere, ikke amerikanske. Den er tilgjengelig for alle. La dem tusle på Internett, søke, lure på hvem som skrev hvilken bit til hvem.
© pressetjeneste
- Du fortalte hvordan du ringte Miss MC-utøveren fra Ternopil og kritiserte henne for å knirke. Først, hvordan reagerte hun? For det andre, har du noen tabuer? Du kan ikke knirke. Hva annet kan ikke gjøres, hva skal jeg lese om?
- Hun er en veldig adekvat jente. Sa: "Takk for oppfatningen, men jeg leste som jeg vil." Nei, vel, hør, hvis stemmen din er veldig irriterende - hvordan kan du tie? Det treffer bare ørene … Og jeg liker å gi ordre, å lære vett. Om tabuet. Jeg vil ikke og vil ikke fremme noe forbudt. Jeg leste om det i god tid, det er nok. Kunstneren blir fulgt og etterlignet av sitt eksempel. Et barn på 17 år har et sinn, han filtrerer det han hører. Og hvis en 11-åring lytter til sporene? Han synes du er den kuleste. Vi må alltid huske dette. Og så kan det mest hemmelige være tilslørt, enhver følelse kan formidles metaforisk, allegorisk.
- Noen unge rappere graverer mot escapisme - en slags tilbaketrekning. De sitter hjemme dag og natt, skriver musikk. Er du en ensom i denne forbindelse, eller foretrekker du å jobbe i et team?
- Hvis du bare skriver noe som er verdt hjemme, så får du på noen måte folk, likesinnede, klare til å jobbe for en idé. Vi er vant til å merke: “Å, alt tull! Det er investert millioner i det! Ikke egentlig. Alt arbeid har en pris. Men noen ganger liker folk arbeidet ditt så mye at de er klare til å jobbe med deg akkurat slik, fordi de vil bryte seg inn i bransjen. Inntil nylig var det ingen slike mennesker i livet mitt: Jeg betalte for absolutt alt. Nå har de dukket opp - og jeg er takknemlig overfor universet for å ha anskaffet et team som kunstner. Teamet vokser, jeg er glad for å møte deg. Russisk utøver GONE. Fludd satte også gradvis sammen et team. Det er så kult! Og hvis noen tror at jeg tar penger med en spade og betaler for hvert trinn - ok, folkens, tenk videre.
© pressetjeneste
- Litt om live. Hvordan ser ytelsen din teknisk ut nå: leser du med pluss, spiller beats fra en bærbar datamaskin, slik Oxxxymiron gjorde i sin tid, eller er det hele live? Og til hvilket nivå av live vil du komme? Er det noe referansepunkt blant utøverne?
- Live, det er derfor det er live å tjene penger. Jeg leste under minus med stille støtte, Elina Varavina hjelper meg som back-MS. Musikk inkluderer fra bærbar PC DJ Kolya Expert Makeev, lager live riper. Jeg tenker ikke for mye på hvordan jeg skal bevege meg eller hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å lese og kommunisere med publikum så effektivt som mulig.
- Det er en følelse av at alle mer eller mindre talentfulle musikere i Ukraina på en eller annen måte blir tatt under fløyen til Ivan Dorn's Masterskaya. Følelsen av et visst monopol - hvor galt er det?
- Masterskaya er en flott plattform for unge utøvere. Vanya Dorn arrangerer auditions, velger, kritiserer, gir instruksjoner - det er ikke snakk om noe monopol på kunstnere. Tvert imot, de gir en hjelpende hånd, viser et bredt publikum at det finnes et slikt og så ungt talent. De har ikke opportunistisk musikk - alt er originalt, amatøraktig ("amatør" på ukrainsk - "RBC Style").
Jeg har ikke kommet med noen hitformel. Jeg lager spor etter prinsippet: Jeg vil gjenta min egen tekst, lese den igjen eller ikke?
- Du gir intervjuer med like iver til musikkpublikasjoner, Meduza og TV-kanaler. Er mediebildet viktig for deg?
- Selvfølgelig. Over tid fikk jeg et team av ledere som overvåker media og behandler forespørsler. Vi samarbeider med et stort ukrainsk PR-byrå, de forklarer hvilke publikasjoner som er best å gå til - hvor er publikum. Dette er veldig viktig for meg, fordi jeg allerede har snublet et par ganger. Hun var så naiv at hun ville fortelle alle om seg selv. Nå begynte jeg å forstå denne vitenskapen litt.
- Snublet på hvilken måte?
- Jeg vil ikke peke fingeren, men noen blanke publikasjoner leter fremdeles etter heltinne i større størrelse. De prøver å henge på deg, som på et juletre, klær, sko, ornamenter. Men jeg er den jeg er. Jeg snakker om sport. Jeg tok på meg en skinnende kjole en gang - vel, ikke min. Jeg vil ikke bryte meg for å behage noen publikasjoner.
© pressetjeneste
- Jeg ble oppriktig overrasket over å se deg på den ukrainske Yuna Music Awards. Det virket som om Big Baby Tape kom til Muz TV-prisen. Du hadde ikke intern dissonans?
- Absolutt ikke. Det har allerede blitt hamret inn i hodet på dem at TV er popmusikk og konjunktur, og rap er gaten og amatørisme. Dette er ikke sant. Siden jeg kom til TV-en begynte jeg ikke å synge med kryssfiner, jeg ble ikke gjengrodd av dansere i gyldne kjoler. Hvis, for å oppnå målet, er det nødvendig å opptre på Yuna, på Voice of the Country-prosjektet, vil jeg gå og gjøre det. Bare for å bringe nisjemusikk til TV. Og si, "Hei! Musikk kan være annerledes! " Hvorfor ikke? Jeg vil ikke bøye meg over for TV-produsentene. Jeg utfører det jeg vil og leser det jeg vil.
- Om bølgen av forbud mot rapkonserter som gikk over Russland om vinteren. Er det etter din mening tillatt å sensurere rap, eller er det bare selvsensur nødvendig, som du nevnte tidligere? Det vil si, sett grensen til 18+ og les hva du vil.
- Jeg tror at forbud er kunstnerens ansvar. Det er en lov. Utøveren må ikke bryte den. Imidlertid, som regjeringen.
- I en samtale med Meduza innrømmet du: «Forstår du til og med hvordan det er å rappe offentlig? For meg er det som å strippe naken. Jeg er ikke klar ennå. Gjennom hele karrieren har jeg gjort rap fem ganger - og hver gang glemte jeg ordene. For det første, har denne situasjonen endret seg? For det andre, kan du huske hvordan du følte deg før din første forestilling?
- Nå er jeg ikke redd for noe. Gi meg bare en T-skjorte (mikrofon. - RBC Style) - Jeg går ut og leser den vakkert. Den første forestillingen var ved åpningen av Urban Space 500 i Kiev. Jeg var sinnsykt nervøs, munnen min var tørr av spenning, hjertet hoppet bokstavelig talt ut av brystet, det var ikke nok luft, knærne skjelvte, mikrofonen skalv. Men fra tid til annen ble denne følelsen sløv. Jeg innså at folk ikke kommer for å dømme meg, men for å glede seg for meg. Gi meg nå et publikum som ikke en gang liker rap - jeg går ut og gjør det. Alle.
© pressetjeneste
- Kan du huske den merkeligste eller morsomste hendelsen av dem da du ble gjenkjent?
- Jeg dro til Lviv. Jeg ble invitert til å bare henge, ta en tur - ikke som kunstner. Ingen plakater, ingenting. Folk kjente meg visuelt - utad husket de meg, men av en eller annen grunn gjorde ikke pseudonymet det. Forbipasserende stakk fingrene, sa “Åh! Du, fisk-fisk. Gå hit! Jeg lo mye. Det var hyggelig.
- Fortell litt om klippene. Spesielt er jeg interessert i to. Helt surrealistisk "Ribki 2", hvor du gir et intervju til programmet "Childish Hour" (analog "Good night, kids!" - "RBC Style"). Den andre er en veldig vakker og autentisk video "Padlo" med Alina Pash. Hvem tok dem av?
- "Childish Hour" ble filmet av den israelske regissøren Yan Boltov. Han skjøt også Vidchiniai. Vi nådde ut til ham gjennom venners venner, viste arbeidet mitt og spurte: "Vil du bryte inn?" Han svarte: "Selvfølgelig!" Og han kom opp med et slikt leddhus, inspirert av post-sovjetisk TV. Ian var spesielt imponert over Did Panas - det var en slik programleder i Ukraina. Det morsomme er at de ikke viste meg spørsmålene til The Childish Hour før filmen startet. Alt som skjer i rammen var en overraskelse for meg. Og "Padlo" ble skutt av Alina Paschs unge mann, franskmannen Nathan Daisy, også en musiker. Han kom til foreldrene til Alina i Vest-Ukraina og ble så overrasket over påskeeggene våre at han kom med en helt fantastisk tomt rundt dem og tilbød oss.
1 av 14 Backstage fra innspillingen av videoen "Padlo" © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev © Kirill Vasilev
- Til slutt noen ord om stil. Er det viktig for en rapper og hvilke merker foretrekker du?
- Det er viktig i den forstand at alt skal se harmonisk ut. Utseendet skal ikke skade betrakterens øyne. Men jeg er egentlig ikke bekymret for klær. Favorittmerker er fra annenhånds. Jeg elsker å grave der, finne sjeldne H&M, Neste, noen kule jeans.
- Så du lider ikke av den berømte rapperen logomania?
- Hva er poenget? Jeg har ikke penger til den nyeste adidas-joggesko, la oss si. Jeg kan kjøpe kinesisk, men hva er fangsten? Å late som å være rik er ikke mitt grep. Og hvis du ser på det fra et miljømessig synspunkt, kaster folk en haug med klær hver dag. Hvorfor? Tingen kan brukes lenge til den er helt revet.>
